«Det eneste mannfolket på Stortinget er Claudia Olsen»
En uttalelse som kom fra mange sjømenn i årene etter 1945. Som formann i helsekomiteen på Stortinget fra 1945 til 1947 var hun svært opptatt av behandlingen av norske sjømenn og deres ektefeller. De var temaet i hennes første tale på Stortinget.
Tekst: Thomas Nilsen (Se bøker av tekstforfatteren)
Den første kvinnen fra Vestfold
Claudia Olsen er bred og trygg. Der er tyngde og soliditet over alt hun sier. Folk lytter når hun taler(…) Av hennes interpellasjoner vet vi at hun er en ildsjel når det gjelder å tale deres sak som av en eller annen grunn er urettferdig behandlet, som står vergeløs og ubeskyttede i samfunnet o som ikke er berget med fagre ord, men trenger virkelig hjelp.
Dette skrev Aftenposten et halvt år etter at Claudia Olsen som den første kvinnen fra Vestfold hadde blitt valgt inn på Stortinget i oktober 1945. Hun kom til å bli en populær politiker, også utenfor Vestfold og Høyre: «Hun hadde en veldig tillit. Hun var en som var lik mot alle mennesker. 400 mennesker kom for å høre henne på et møte i Larvik», i følge Liv Høeg, tidligere lokalpolitiker for Høyre i Larvik.
Kvinners stemmerett
Denne dag, den 17de mars 1911, vil bli en merkedag i vort lands historie, fordi det idag er første gang, en kvinde fremmøter her i Stortinget som en av dets repræsentanter – en begivenhet, som utvilsomt vil vække opmerksomhet viden om.
Dette uttalte stortingspresidenten Jens Bratlie da Anna Rogstad møtte på Stortinget. Hun var en del av frisinnede Venstre, men ble valgt inn som vara i et valgsamarbeid med Høyre i Aker krets i Christiania. Dette var to år før allmenn stemmerett enstemmig ble vedtatt i 1913. Partiet Høyre slapp tidlig kvinnene til på Stortinget. Det skulle ennå gå noen år før den første kvinnen fikk fast representasjon, og i 1921 fikk Karen Platou plass på Stortinget for Høyre. Andelen kvinner var i lang tid lav- i 1945 kun 5 %. En av disse kvinnene var Claudia Olsen fra Tønsberg. I dag er kvinneandelen på stortinget 40 %.
Sjømannsdatteren
Claudia Ambrosia Olsen ble født i Tønsberg i 1896. Hennes foreldre var sjømann Andreas Olsen og Tellefine Olsen. I folketellingen fra 1900 er familien registrert boende i en toroms leilighet på Fagerheim, der bodde også hennes fire år eldre bror, Sverre. Faren var på sjøen. I folketellingen er hans oppholdssted oppført som «Kinakysten». Hennes sosiale bakgrunn var for henne et bevis på at Høyre var et parti for alle, ikke kun for de rikeste – «Jeg er selv et bevis på at Høyre er et parti for alle samfunnslag», sa hun fra talerstolen i Tønsberg. Hun var en av Høyres politikere som markerte seg i arbeidet for velferdsstaten etter krigen.
Inn i politikken
Før Claudia Olsen ble valgt inn på stortinget for Høyre, hadde hun i en årrekke arbeidet i lokalpolitikken i Tønsberg. Hun satt i bystyret fra 1929, og fikk to perioder i formannskapet før 1940. Tidlig ble hun opptatt av sosiale og humanitære spørsmål gjennom byens skolestyre, KFUK, Tønsberg menighetspleie og Tønsberg kristelige ungdomsforbund. Hun var feminist, men hun mente at all politikk var samfunnsspørsmål, ikke alene kvinnespørsmål. Og mente at når menn og kvinner diskuterte sammen ble et spørsmål «behørig belyst fra forskjellige sider».
Kasserer i Tønsbergs Blad
I 1927 ble Claudia Olsen ansatt som kasserer i Tønsbergs Blad – hun var en av 100 søkere på stillingen, og hadde tidligere arbeidet som ekspeditrise, assistent ved Tønsbergs rasjoneringskontor 1916-1918 og vært sekretær ved Tønsberg ligningskontor. Den nye stillingen beholdt hun til 1945, året da hun ble stortingspolitiker.
Motstandkamp og tysk rassia
Under krigen var hun engasjert i arbeidet med å skaffe mat til barn og gamle. Hun arbeidet i Nasjonalhjelpen og for Svenska Norgeshjälpen i Tønsberg. Hun hjalp sjømannsfamilier, frigitte fanger fra Berg interneringsleir og hjemmestyrkene i Tønsbergdistriktet, og hadde dessuten ansvaret for prestens lønninger. Prestene i den norske kirke som nektet å følge Nasjonal Samlings (NS) forordninger ble under krigen lønnet ved innsamlede private midler – kun 4 (2,5 %) av Vestfolds prester var lojale mot NS. Under en tysk rassia i Tønsbergs Blad i april 1945, fikk hun sendt regnskapet over de innsamlede midlene vekk. Det var en visergutt som løp over til nærmeste bank og depotsjefen Ruth Horgen. Der var regnskapet i trygge hender.
Nortraship
Kanskje var det innsatsen under krigen som gav henne en plass på Stortinget. Denne posisjonen brukte hun til å engasjere seg for en gruppe som fikk vanskeligheter etter krigen – krigsseilerne. Disse møtte motstand fra regjeringen Gerhardsen da de forsøkte å få utbetalt pengene fra det «hemmelige» fondet til Nortraship. På Stortinget ble deres synspunkter støttet av et mindretall bestående av representantene til Norges Kommunistiske Parti og fire representanter fra Høyre, anført av Claudia Olsen fra Tønsberg. Som representant for en sjøfartsby kjente hun godt til krigsseilernes erfaringer under og etter krigen.
Kommuniststemplet av Arbeiderpartiet
Uredd talte hun krigsseilernes sak på Stortinget 6. desember 1948, og fikk gjennomgå. Majoriteten på 104 overlot beslutningen om disposisjonsretten til Høyesterett, der krigsseilerne senere tapte. Hun var opptatt av at sjøfolkene selv skulle bli tatt med i beslutningsprosessen, og satte spørsmålstegn ved bruken av deler av fondet. Hun stemte etter sin overbevisning, og gikk hardt ut mot de som hevdet at hun gikk kommunistenes ærende: «Jeg står her som representant for et sjømannsdistrikt», sa hun fra talerstolen. Hennes kraftige innlegg ble gjengitt i Tønsbergs Blad, og lederen i avisen gav henne sin støtte i kampen for krigsseilerne. 24 år senere ble hun valgt til æresmedlem i Vestfold Krigsseilerforening.
Bigamilovens ofre
Claudia Olsen var ikke bare opptatt av krigsseilerne, men også de som ble forlatt av sine ektemenn på havet. Noen sjømenn hadde giftet seg på nytt i USA eller Storbritannia under krigen, andre gav ikke lyd fra seg. De var ikke mange, men for de etterlatte var det vanskelig å forstå. Den norske regjeringen var den eneste eksilregjeringen i London som tillot sjømenn å ta ut skilsmisse uten konens samtykke, for deretter å kunne gifte seg på nytt. Ofrene for den provisoriske anordningen av 15. april 1942, kjent som bigamiloven, ble stående alene med ansvaret for hjem og barn etter krigen. Alene med skammen. Myndighetene løftet ikke en finger for å hjelpe. Claudia Olsen talte deres sak.
En populær kvinne
Selv om Claudia Olsen kom fra enkle kår, ble hun en respektert politiker. Venninnen, journalist Julie Bergh, skrev om henne i Tønsbergs Blad «at det å hjelpe hverandre her i verden er en av de store ting. Hun står aldri fast for noe”.
Hun var sentral i det trygdepolitiske arbeidet som resulterte i innføringen av folketrygden i 1967. Etter at det ble kjent i pressen at hun ville trekke seg fra stortingsvervet i 1957 ble det fra hele landet sendt oppfordringer til henne om å fortsette. Hun gav etter for presset og ble valgt inn for en siste periode. Hun var stortingsrepresentant i til sammen 15 år og 301 dager da hun gav seg i 1961. Før hun døde i 1980 hadde hun mottatt utmerkelsene Kommandør av Svensk Vasa Orden, Forsvarsforeningens hederstegn og ridder av 1. klasse St. Olavs Orden for sitt samfunnsengasjement.
Et varmt medmenneske
I minneordet i Tønsbergs Blad i 1980 ble det trukket frem at Claudia Olsen trakk sine menneskelige egenskaper med i politikken. At hun viste hjertelag, varme, forståelse og hjelpsomhet. Ord som går igjen i alt det som ble skrevet om Claudia mens hun levde. Fra sin mor hadde hun fått respekt for det å arbeide hardt, fra en mor som var streng, men samtidig kjærlig og rettferdig. Hun tok med seg dette inn i sitt arbeid, og gikk grundig til verks for å ha støtte i ulike kilder når hun holdt taler og tok beslutninger. Hun var kjent for å være nøyaktig og gikk rett på det saken angikk. I følge hennes venninne Julie Bergh sto et vers henne nær. Et vers som sier noe om det som må ha vært drivkraften i det utrettelige arbeidet til Vestfolds første kvinnelige stortingsrepresentant:
Det er ikke det du gjorde
men det du som ugjort vet,
som volder deg bitter smerte,
om kvelden når solen går ned.
Bøker av artikkelforfatteren:
Se kilder nedenfor:
Kilder til artikkelen: (Tidligere publisert i TB 2013)
Helberg, Leif; Høire i Vesfold fra omkring 1870-1958
Helberg, Leif; Tønsbergs Høireforening gjennom 75 år
Vetlesen, Leif; Reis ingen Monumenter
www.snl.no
www.stortinget.no
www.digitalarkivet.no
Tønsbergs blad den 7 og 9. des 1948, 21. sept 1966 og 10. nov 1980v
