Når det er livet det gjelder

Om forfatteren av artikklene fra 1988, Jørgen Skogly, står det følgende å lese i krigsseilerregisteret: Han ble født i Gjerstad ved Risør i 1920. Han seilte i handelsflåten fra 1937 til 1941, og fra 1941 til 1946 i marinen. Ifølge oversikten i krigsseilerregisteret seilte han med en rekke av marinens skip i løpet av denne femårsperioden. Han gikk bort i 1995. Artikkelen nedenfor sto på trykk flere steder i 1988. Dette utdraget er hentet fra Tønsbergs Blad 7. mai 1988.

Han var i november 1942 en del eskorten til en konvoi bestående av 33 handelsskip. Eskorten besto av den british korvetten «Vervain» and fire norske korvetter: «Potentilla», «Eglantine», «Montbretia» og «Rose». Jørgen Skovly tjenestegjorde på «Montbretia».

Jeg tjenestegjorde i marinen fra 1941 til 1946, og historien jeg skal berette dreier seg om forliset av en norsk korvett med det velklingende navn «Montbretia». Korvettene tilhørte den såkalte blomsterklasse.  «Named after the homely flowers of an English garden, there was nothing of floral grace about them», men de var pålitelige og solide sjøbåter. Deres maxfart var liten, bare 15-16 mil (knop). Dette var ikke tilstrekkelig til å innhente en ubåt på overflaten, men de var ypperlige til å jage og angripe neddykkede undervannsbåter. Ved siden av å ha en ti centimeter kanon på bakken var de utstyrt med lettere luftvernskyts. Dessuten var de utstyrt med 60-80 synkeminer, radar, asdic g hedgehog. Besetningen besto av omlag 80 mann. Denne korvetten, «Montbretia» gikk ned i Nord-Atlanteren 18. november 1942 ed et tap på 47 menneskeliv. Besetningen besto av 74 mann.

Denne skildring av et krigsforlis skiller seg ikke særlig ut fra andre. Mange opplevde det mye verre. Særlig sjøfolk i handelsflåten hadde nok den største påkjenningen. De var ikke så heldige som vi i marinen som var informert om situasjonen til enhver tid – o8 visste ofte ingenting før torpedoen smalt i skutesiden.

Ettersom det nå er 46 år siden «Montbretia» gikk ned er det umulig for meg å skildre i detaljer det som hendte. Det som jeg beretter er hva jeg personlig opplevde ved forliset, og hva jeg er blitt fortalt av andre 1 var med. Det er heller ikke til å unngå at jeg bruker setninger som er ført i pennen av andre som var med på forliset, skjønt det er min egen versjon. Det kunne være mye å berette om de forskjellige krigshandlinger som foregikk forut for forliset, men jeg vil her kun begrense meg til – stort sett å berette noe om selve forliset.

1942

Vi gikk ut fra Londonderry i Nord-Irland 7. november 1942 om kvelden for å ta en konvoi over til Newfoundland, Eskorten besto denne gang av fem korvetter, herav fire norske og en engelsk. Nåværende kommandørkaptein og daværende kapteinløytnant Christian Monsen fra Tønsberg var eskortesjef, vi gikk vestover i vintermørket med en sakte konvoifart av seks knop. Ingen likte de sakte konvoiene, for der ute i ingenmannsland i Nord-Atlanteren var båtene overlatt til seg selv, uten alliert flybeskyttelse. Reisen forløp forholdsvis stille og rolig de første dagene, men etter hvert som konvoien skred frem, ble det tettere og tettere. 3 med tyske ubåter rundt oss. Om ettermiddagen 17. november hadde vi ikke mindre n 19 ubåter i farvannet. I begynnelsen av november hadde tyskerne 40 ubåter postert i Nord-Atlanteren mellom Grønland og Azorene. De kunne av ulike årsaker ikke ha flere der da, men selv med dette antall klarte e å tilføye konvoiene store tap. Konvoiene som vi eksporterte besto av cirka 30 handelsskip fordelt i ni kolonner. Ubåtene forholdt seg mer eller mindre passive inntil utover natten mellom 17. og 18. november da de satte inn med angrep som varte for vårt ved kommende helt til vi ble senket ved seks-tiden begynte å lysne fikk «Montbretia» en begynte å lysne fikk «Montbretia» en ubåtkontakt pr. radar. Avstanden var gan. E stor, ca. 4000 yards, men sjefen, kapteinløytnant Søyland, bestemte seg for å forfølge den. Synkeminene ble gjort klare, og vi stimet i full fart mot fienden. Samtidig fikk vi en ny kontakt med en annen ubåt, men skipssjefen bestemte seg for å gå etter den første.

Brak

Med en fart av 16 knop avtok avstanden raskt. Plutselig lød det et øredøvende brak fra baugen. En torpedo hadde gått inn i skipssiden foran broen med en slik kraft at hele brobygningen ramlet ned. Ammunisjonen ved firetomsbatteriet eksploderte og rormannen ble sannsynligvis drept på stedet. Et regn av rødglødende jernsplinter for akterover og drepte tre mann på akterdekket. Et stort hull var slått inn i skipssiden, og dekket ble sprengt opp på babord side. Taket på asdichuset ramlet ned, vindskjermene på kommandobroen ble knust, rutene og eggene i styrehuset ble slått inn, og telefonsambandet brutt. Korvetten fortsatte med full fart og grov forskipet ned i sjøen. Noen prøvde å få ut livbåtene, men de var ikke til å rikke. Noe hadde veltet over dem, men i det stummende mørke var det ikke mulig å se hva det var. En av livbåtene stod på plass, men den hadde et stort hull i bunnen, og rykende p jernstykker lå i og rundt den. Da jeg hadde min plass ved synkeminene akterut under angrep, tenkte jeg på dragsuget fra propellen og sprang derfor litt forover og kom meg opp på rekken. Jeg nølte litt, men så hoppet jeg ut i sjøen og mørket. Det var isende kaldt i Nord-Atlanteren på denne årstid, cirka fem grader minus i vannet, men her gjaldt det liv eller død. Vi tre som hadde stått ved styrbords synkeminer hoppet ut nesten samtidig. Vi svømte så fort vi orket for å kunne komme klar dragsuget når båten gikk ned. Da vi lå i sjøen og svømte for livet, kom det ny torpedo som denne gang traff midtskips. Like etterpå gikk kjelen i luften med et voldsomt brak. Etter dette brakk korvetten sammen, skorsteinen ble splittet i to, en sort røksøyle steg tilværs, og fartøyet sank hurtig med baugen først.

Flagget

Det siste som ble sett av korvetten var det t gikk cirka 30 sekunder fra torpedo nummer et gikk cirka 30 sekunder fra torpedo nummer o traff midtskips til korvetten forsvant i dypet. Fra vi fikk den første torpedo til korvetten forsvant var det knapt gått to minutter. Da vi gikk ut fra Londonderry hadde i 72 synkeminer om bord. Omkring halvparten av disse var brukt opp. De synkeminene som vi hadde innstilt for å detonere ved angrep, eksploderte da vi kom i sjøen, og som enkelt av oss som lå og svømte. Det var da også manges mening at flere ble drept på av splintrene fra synkeminene. Rundt omkring i sjøen var det fullt av drivende lik med ansiktet ned. Bortsett fra at jeg hadde skadet kneet mitt før jeg hoppet, var jeg uskadd. Livvesten, som vi var forpliktet til å ha ned oss døgnet rundt, reddet nok en del liv. Når livvesten kom i sjøen ble en rødlampe tent automatisk, slik at man kunne bli sett og tatt opp i mørket. De røde lampene var å se overalt i sjøen, både fra døde og levende mennesker. Vi tre som hadde stått ved synkeminene og hoppet ut samtidig, svømte sammen en stund vekk fra korvetten, men på en eller annen måte kom de vekk fra meg i grålysningen, og jeg så dem aldri mer. Jeg bestemte meg etter noen svømme tak mot det ukjente og svømme med båten i håp om å komme på en flåte eller lign., noe jeg lykkedes med. Jeg hadde vært heldig. Først nå la jeg merke til alle de fryktelige skrikene. Det hadde vært stille straks etter torpederingen, akkurat som i stillheten før stormen. Nå hørte jeg rop om hjelp. Noen ropte på sin familie og noen på vår Herre. De verste skrikene kom nok fra de som hadde fått splinter i kroppen fra synkeminene, eller var skadet på annen måte. Skrikene og de røde lampene som duppet opp og ned i sjøen glemmer jeg aldri. Da jeg utmattet kom til en flåte, var den fullstappet av overlevende, men jeg var atter heldig og ble trukket om bord. To på flåten var allerede døde. Folk satt i vann til livet og frøs, og de som senere kom til måtte klamre seg til tauene som hang rundt flåten da den ikke kunne bære flere. Folkene på den store korkmatten hadde det nok verst. De sto i til rystet i det iskalde vannet. Ellers var det mange triste scener som utspant seg der da, men jeg skal bare nevne en av dem. En gutt som jeg var mye sammen med om bord og i land, hoppet plutselig av flåten og svømte vekk mens vi lå og drev i den opprørte sjøen. Kanskje han så et eller annet der borte i horisonten, en opplyst gate med glitrende Loen-lysreklamer eller lignende og kanskje svømte han dit. Hans mor kontaktet meg etter krigens slutt, men jeg fortalte henne ikke om denne tragiske hendelsen. Til gjengjeld var det en glede å høre etter ulykken at så mange ble reddet på en utrolig åte. En mann ble blåst ut gjennom hullet i skipssiden – da den første torpedoen eksploderte- og kom fra det med bare et sår på en av leggene. To mann ble blåst på sjøen da ammunisjonen på fordekket gikk i luften. Den ene av disse brakk begge benene, mens den andre ikke fikk noen skade. En annen ble blåst på sjøen- da den andre torpedoen eksploderte-uten å bli nevneverdig skadd. Denne siste var Gustav A. Steimler, som nå, som allerede nevnt, er kontreadmiral og generalsekretær i Redningsselskapet.

Reddet

Livbåt

En livbåt ble satt på vannet og man plukket opp de som var verst medtatt eller skadet. «Potentilla» manøvrerte seg ned på oss og fortøyde flåten langs siden. Noen av oss e å klatre opp redningsmatten som ir hengt ut over skutesiden, mens andre ble et om bord i en tauende halvveis bevisstløse. Ombord i «Potentilla» fikk vi førsteklasses behandling med varmeflasker, tørre klær, noe som uten tvil gjorde sitt til at de t forfrosne klarte å redde livet. Men reaksjonen etter torpederingen uteble ikke. En mann ble fanget på rekken da var i ferd med å hoppe over bord. Han trodde åpenbart, i en sjokktilstand, at han hadde litt torpedert igjen. En annen tok krampetak rundt en av søylene på banjeren et var nesten umulig å få slitt ham løs. En i tredje ville drikke vann av et dørhåndtak. Nervene stod i høyspenn. Ellers var «Potentilla» stappfull av andre sårede overlevende fra andre fartøyer. To på vår flåte døde av indre blødninger og ble begravet i sjøen samme ettermiddag under full honnør. De seks ubåtene som antas å ha forfulgt vår konvoi ONS 144, greide bare å senke fem av de 30 handelsfartøyene samt vår korvett. Under de påfølgende netter etter at vi hadde blitt reddet hadde vi angrep av tyske åter, og en ubåt «U184» ble senket av «Potentilla» (Senkningen av «U184» ble anerkjent av den britiske B-boat Assessment Committee»). Fra britiske marinemynigheter kom det takketelegrammer og gratulasjons-telegrammer til sjefer og besetninger å de norske marinefartøyene.

I koma

Når det gjaldt min egen situasjon etter at jeg fikk kravlet meg oppover redningsmatten og om bord, så kan det nevnes at jeg var i koma i de to etterfølgende døgn. Da jeg kom til meg selv – noe som skyldes i høy grad ‹saniteten» på vår korvett, Edvin Nabakken, en mann som utviste stor dyktighet ved å plukke opp folk fra sjøen, og senere om bordiI «Potentilla» assisterte med opplivningsforsøk i flere timer – følte jeg meg ganske pigg, men ble likevel sendt til et hospital sammen med de seks andre som skulle innlegges. Dette var i St. Johns på New Foundland hvortil vi ankom 21. november. Hit kom sjefen på «Potentilla» for å ønske oss god bedring, samtidig som han ønsket oss velkommen tilbake til korvettene igjen. Etter et opphold på hospitalet ble vi sendt til et sted inne i landet som het Lunenburg. Lunenburg, som etter hva jeg husker var skytterskole for handelsflåten, jente også som rekreasjonshjem. På veien dit stoppet vi på et hotell for å spise, og til min overraskelse og glede traff jeg der på en mann fra min egen hjembygd som jeg kjente eget godt. Etter så mange år borte fra hjemmet og bygden syntes vi det livet godt opp med en renhårig bygdeprat. Han kom aldri til å seile mer. Han var blitt blind etter en arbeidsulykke om bord. Rekreasjonsstedet vi kom til var førsteklasses. Etter en måneds opphold, og med feiring av julen der, gikk turen tilbake med troppetransport-båt til Liverpool i England. Fra marinedepotet i Liverpool ble vi på ny sendt il de forskjellige marinefartøyer. Selv ble jeg sendt til en av de korvettene som var med på å eskortere vår konvoi da vi ble senket. Med torpederingen av «Montbretia» i friskt minne var jeg ikke høy i hatten da jeg entret korvetten. Men der var ingen nåde. Slaget om Atlanterhavet var langt fra slutt. Vi gikk inn det tredje krigsår.” (Artikkel Tønsbergs Blad 1988)

Fornyet interesse for krigsseilerne.

Filmen «Krigsseilerne» skaper forhåpentligvis fornyet interesse for krigsseilernes opplevelser, liv og skjebne. Mange holdt tett om sine opplevelser i årene etter krigen, mange følte at deres innsats ikke ble anerkjent. Jørgen Skogly skrev innledningsvis til denne artikkelen at kanskje folk var lei av å lese om krigen: «Denne beretning fra krigens dager er skrevet anledning av frihets- og flaggdagen 8. mai 1988. 43 år etter frigjøringa har vel beretninger om denne tiden tapt sin interesse, selv om det fortsatt finnes de som kritiserer avisen og andre media for ikke å skrive noe i forbindelse med krigen eller frigjøringen på denne dagen. Men det er også de som mener, og med rette, at nå er det skrevet nok om krig i dette landet. Om noen hadde bedt meg gi en skildring fra en eller annen begivenhet fra krigens dager umiddelbart etter krigens slutt hadde mitt svar blitt negativt. Den gang var det «in» en krigsseiler å holde seg i bakgrunnen, men siden nå krigen er blitt historie, er dette blitt annerledes.»

Tiden har vist at han antagelig tok feil i forhold til dette. Interessen for krigen holder seg, selv om det er 80 år siden.

Tillegg.

Skipet Jørgen Skogly mønstret på var jageren Glaisdale ifølge oversikten i krigsseilerregisteret. Se mer om hans mønstringer Jørgen Kristensen Skogly – Krigsseilerregisteret .

Ubåten som senket Montbretia, U 262, ble ført av Kapitänleutnant Heinz Franke: Mer om ham her: Kapitänleutnant Rudolf Heinz Franke – German U-boat Commanders of WWII – The Men of the Kriegsmarine – uboat.net

Dette står det å lese om senkningen av Montbretia på nettsiden «warsailors» “At 08.51 hours on 18 November 1942 HNoMS Montbretia (K 208) (LtCdr H. Søiland, RNoN) was hit in the starboard bow by one of three torpedoes fired from U-262, while she was investigating a radar contact near convoy ONS-144. The corvette had already been missed earlier that night by a torpedo from U-624 (Soden-Fraunhofen) at 06.03 hours. The torpedo explosion opened a large hole in the bow, the forecastle deck twisted upwards and caused the ammunition of the 4in gun to explode, sending debris of the gun platform over the after deck killing three men. The roof of the Asdic deck came down, the bridge distorted and the bulkheads in the wheelhouse stowed in, killing the helmsman. The commander gave order to abandon ship and three carley floats were launched until a second torpedo struck on the port side in the boiler room, breaking the ship in two and caused the ship to sink rapidly. First it was thought that the corvette was hit by two different U-boats, but U-262 had fired a single torpedo at 08.57 hours on a second escort vessel (as Franke wrong assumed), apparently the corvette turned around after the first hit and was hit by the same U-boat. HNoMS Potentilla (K 214) (LtCdr C.A. Monsen, RNoN) picked up 20 survivors from two Carley floats and five from a cork net. Some of them were badly injured and two later died and were buried at sea that same afternoon.” (http://www.warsailors.com/singleships/montbretia.html)

Om Montbretia

Kilde: Korvett HNoMS Montbretia – Sjøhistorie (sjohistorie.no)

Historikk:
v/Thor Eickstedt

MONTBRETIA HNoMS
Korvett. Flower-klassen.
Ex. HMS Montbretia.
Byggested: Flemming & Ferguson, Paisly, Scotland.
Sjøsatt: 27.5.1941.
Depl: 900 tonn standard, 1250 tonn utrustet.
Dim: 205`(oa) x 33`x 11,5`.
Maskin: 1- 4 syl. 2LT Trippel Eksp,  1 aksel,   2750 IHK = 16 kn.
Bunkers: 232 tonn olje.
Aksj. Radius: 5500 n.mil ved 11kn.
Bestykning:
1- 4“ B.L. Mk IV  kanoner
1- 2 prd. Pom-pom Mk.8AHV
6×1- 20 mm Oerlicon kanoner
3- 0,5“ Colt MG
Synkeminer: 60 stk.  4 kastere, 2 synkeminerekker.
Besetning: 74.
Kommisjonert. fra: 16.9.1941 til 18.11.1942.
Krigsklar: 21.10.1941.

Kilder:

Krigsseilerregisteret

Warsailors.com

Uboat.net

Sjøhistorie.no