8. juli 2016 er det 300 år siden norgeshistoriens mest berømte slag – Sjøslaget i Dynekilen. Mange fra Vestfold var «ude mod Fienden» det året.
Tekst: Thomas Nilsen
I Andebu er det bevart en almanakk fra 1716. Denne overtok Bjørn Kolkinn i sin tid fra sin onkel, Olaf Kolkinn, som i 1967 vant en konkurranse i Tønsbergs Blad om å ha den eldste bevarte almanakken i Vestfold. En konkurranse som startet med en almanakk fra 1877. Deretter ble avisen kontaktet av folk som eide eldre almanakker, men Olaf Kolkinn hadde definitivt den eldste i privat eie, og han stakk av med seieren. 1716 ble et viktig år i norsk historie, der Slaget i Dynekilen var avgjørende.
Krigerkongen
Sjøslaget var en direkte følge av politikken til den svenske kongen, Karl XII, under Den store nordiske krigen (1700–1720). Karl XII gikk i mars 1716 inn i Norge med en hær. Målet var å få en til en separat fredsavtale med Danmark–Norge slik som i 1700. På veien støtte han på uventet hard motstand, og et kraftig snøfall forhindret en rask fremrykning mot Christiania, men han inntok byen noe forsinket. Akershus festning holdt derimot stand. Selv om det er 300 år siden, finnes det mange spor etter disse begivenhetene i lokale kilder, og ikke minst i Norges nasjonalsang.
Krisetid
For skipseiere i Tønsberg medførte Den store nordiske krigen vanskeligheter, spesielt etter at Danmark–Norge på alvor ble involvert fra 1709. Trusselen fra svenske kapere førte til farligere seileruter, samtidig som konkurransen fra engelske og hollandske skip økte. Antall skip eid av borgere i Tønsberg ble i perioden 1709–1718 redusert fra 34 til 16. Fem skip ble kapret, tre forliste, resten ble solgt. Larvik klarte seg bedre enn Tønsberg – de kunne leve av å eksportere trelast. Ett av skipene som ble kapret var St. Oluf av Tønsberg. Dette skjedde 5. desember 1716, og mannskapet ombord fikk 2,5 år i svensk fangenskap.
Tambouren i Römers kompani
Svenske soldater erobret Moss i mars 1716. Norske styrker rykket nordover fra Fredrikstad for å ta byen tilbake. Første slag sto 26. mars 1716, der en infanteristyrke på 100 mann fra Det smaalenske regiment, ledet av kaptein Hans Wilhelm Römer, deltok. Kampene var blodige, og svenskene ble overmannet. Etter seieren trakk de norske soldatene seg ut av byen, mens innbyggerne feiret frigjøringen. Kort tid etter var svenske tilbake, og på nytt var blant annet Det smaalenske regiment med å gjenerobre byen 23 april 1716, med svært harde kamper fra hus til hu. Sannsynligvis var trommeslageren Svend Evensen fra Sem med under disse kampene. Han var en av to såkalt tambourer i hvert kompani, som med sine trommeslag skulle styre soldatenes takt og tempo etter offiserens ønsker. Svend Evensen ble gravlagt i august samme år. I Sem kirkebok står det skrevet «Tambour Under Capt Römers Compagnie, 36 aar». Svenskekongen bestemte seg etter nederlagene utenfor Akershus festning og i Moss for å erobre festningen Fredriksten i Halden, men til dette behøvde han tyngre artilleri. En svensk transportflåte fikk ansvar for å frakte dette nordover til de svenske beleiringsstyrkene.
Ja, vi elsker
Krigen i 1716, en del av Den store nordiske krig, er nok ikke lenger like levende i folks bevissthet. Men for Bjørnstjerne Bjørnson var begivenhetene dette året en viktig del av Norges fortid, og de fikk derfor en sentral plass i teksten til nasjonalsangen «Ja, vi elsker». Vers 3 og 4 henter sitt innhold nettopp fra begivenheter og legender fra Karl XII to store felttog inn i Norge, det første i 1716, og det andre og siste i 1718. Etter det siste felttoget returnerte krigerkongen på båre til Sverige etter å ha falt for en kule utenfor Fredrikstens murer.
Dynekilen
8. juli 1716 lå forsyningene med tyngre artilleri, ammunisjon og annet nyttig til svenskenes beleiringsstyrker innerst i Dynekilen. Svenskene følte seg trygge, og derfor sikret de innseilingen til Dynekilen minimalt. Under ledelse av kaptein Petter Wessel Tordenskjold seilte en dansk-norsk flåtestyrke på syv skip, med 931 mann, inn den smale fjorden. 80 % av mannskapene var norske, sannsynligvis mange fra Vestfold.
Den svenske flåten led et knusende nederlag. I følge noen kilder ble 44 svenske skip senket eller overtatt av Tordenskjolds flåte. Kar1 XII avsluttet kort tid etter felttoget i Norge. Nederlaget i Dynekilen var medvirkende til dette.
Sykdom
Selv om kamphandlingene var farlige nok på 1700-tallet, var skader og sykdom i garnisonene en like stor, eller kanskje større, trussel mot liv og helse. Kristoffer Paulsen, fra Søndre Kjær i Slagen, kom hjem fra tjenesten i Fredrikstad sommeren 1716. Han var svært syk. Han gikk i land ved Saltkopp og døde der kort tid etter. Den 26. juli ble han gravlagt på kirkegården i Slagen. En annen ung mann, Ole Taraldsen fra Mellom Fadum, døde i felt samme året.
Almanakken
Men denne artikkelen er først og fremst knyttet til den gamle almanakken fra Andebu. Og hva med denne innlandsbygda, et godt stykke fra stormaktsspillet mellom kongerikene Danmark–Norge og Sverige, merket de krigen? Ja, også i Andebu merket nok befolkningen til krigen mot svenskene. En ting var at bønder og husmenn ble pålagt en ny skatt, en ekstra krigsskatt, som kostet for eksempel bonde Kristen Olsen på Ådne og husmann Kristoffer Hansen på Bøen en ort hver dette året. Men det kostet ikke bare penger i form av et økt skattetrykk. Den lille bygda mistet minst en sambygding: «Ifver Nielsen Land Dragunn og verit ude mod Fienden som de andre og død i Tienisten. Andre hadde deltatt: Teves Jansen, landdragonen som var leilending på Gjelstad, hadde «verit ude mod Fienden». Han overlevde krigen og døde fattig noen tiår senere. På Svartsrød bodde en annen landdragon, Ole Brynnilsen, som samme år «har verit ude mod Fienden». Fienden den gang, ja, det var svenskene.
Kilder:
Kirkebøker Andebu, Sem og Slagen
Andebu bygdebok
Sem og Slagen bygdebok
Rian, Øystein: Vestfolds historie – Greveskapstiden 1671–1821
Johnsen, Albert Oscar: Tønsbergs historie
Bøker av Thomas Nilsen:
Familene som forsvant – Vestfold jødiske befolkning 1880-1945 (Liv forlag 2015)
Krig og fred – Vestfold våren 1945 (E-forlag 2015)
