Som telegrafen allerede har meldt, hadde vi her i går (den 17de september) en alvorlig ildebrann, som lett hadde kunne ødelegge hele vår by. Kl. litt over 21 lød brannalarm, og da jeg kom til brandstedet, var luen allerede brut ut igjennom taket til dr. Lorentzens høyloft, som stødte umiddelbart til Svend Foyns uthus og i løpet av kort tid sto samtlige av disse bygninger, hvori fantes høy og halm, i lys lue.
Tekst: Thomas Nilsen
Teksten over er fra Morgenbladet den 18. september 1869. Et år før Tønsbergs Blad gikk i trykken for første gang var det nære på for byen. Ekstra spennende ble det da Svend Foyns ”fiskegranater” eksploderte. Ingen omkom, men en granatsplint ”såret en manns finger”. Tønsberg har fra gammelt av vært en by med
trehusbebyggelse. Beboernes store mareritt var derfor naturlig nok ødeleggende bybranner. Store deler av vår naboby Sandefjord ble i 1900 ødelagt av en storbrann. Etter dette ble den gjenreist i mur og stein.
(Teksten fortsetter nedenfor bildene under)
Bybranner i eldre tid
Opp gjennom historien har mange bybranner herjet Tønsberg. I middelalderen, som i årene 1248, 1258, 1275 og 1287, gjorde trange gater og tett trebebyggelse det lett for flammene å vandre fra hus til hus. Bybrannen i 1536 var nok den mest ødeleggende – det tok to hundre år for byen å reise seg opp fra asken. Tønsberg ble i nyere tid forskånet fra en like ødeleggende brann som den i Sandefjord, men de i 1822, 1869 og 1881 var alvorlige nok.
( Foto av Asgeir Th. Larsen. Utlånt av Slottsfjellsmuseet)
Brannvernet
I mangel av et moderne og effektivt brannvesen måtte bybefolkningen være i beredskap. En liten gnist kunne i løpet av kort tid bli en stor katastrofe for byen. I begynnelsen av 1880- årene besto brannvernet av et borgelig brannkorps på 500 mann, der det var en borgerplikt å delta. Av disse skulle 160 mann skaffe vann til to mindre håndsprøyter og fem større sprøyter. I tillegg hadde de til rådighet 19 brannseil til å kvele flammene. Det ble besluttet å modernisere denne ordningen rundt 1884. Men så sent som i 1913 vedtok bystyret at det var nødvendig å utvide det borgerlige brannvern fra 80 til 220 mann, disse kom i tillegg til de fastlønte brannfunksjonærene.
En moderne stasjon
I 1885 sto den nye brannstasjonen klar til bruk. Det 20 meter høye slangetårnet gjorde det nå mulig å få tørket slangene skikkelig året rundt, og vaktmannskapet i tårnet kunne oppdage branner. Byen kjøpte også en dampspøyte med tilbehør, slanger og kjerre. De rekvirerte i begynnelsen hester ved behov, men etter hvert ble det egen hest i stallen i den nye brannstasjonen. I tillegg hadde de mindre håndkjerrer til oppdrag i nabolaget. Først i 1923 kom den første utrykningsbilen, en Mercedes Benz. Bil nummer to, en Indiana fra 1933, står på utstilling i den nye brannstasjonen fra 1984 i Ollebukta.
Moderne brannovervåkning
Mye har skjedd siden 1884. Moderne varslingssystemer og et forbedret brannvesen har bidratt til å redusere risikoen for ødeleggende bybranner. Men en skal ikke lenger tilbake enn til 2006 da Tønsbergs Blad hadde en artikkel med overskriften ” Nær ny storbrann” etter en brann i Storgaten. I 2012 startet Tønsberg kommune og Tønsberg interkommunale brannvesen et pilotprosjekt der de overvåker byens trehusbebyggelse med varmesøkende kamera, et effektivt middel i kampen mot Den røde hane.
Kilder:
Utvalgte artikler i Tønsbergs Blad
Johansen, Oscar Albert, Tønsbergs Historie
Bøker av artikkelforfatteren (Bokhandel eller via forlagene) :
Krig og fred – Vestfold våren 1945
Familiene som forsvant – Vestfolds jødiske befolkning 1880-1945
Medforfatter (Med Dag O. Bruknapp):
De valgte å kjempe – Vestfoldinger i felttoget 1940
