Redselsår for jødiske menn i Berg Interneringsleir

Selv om de gjenværende fangene unngikk døden i Auschwitz, var ikke oppholdet på Berg en hyggelig opplevelse. Gjennom årene frem til frigjøringen ble de utsatt for fysisk og psykisk trakassering, og enkelt fikk sin helse ødelagt og livet forkortet. Fangene kjente ikke til hva som hadde skjedd med de som ble jaget ned til jernbanelinjen natt til 26. november. En av fangene som ikke ble deportert, var disponent Bernhard Martin Katz. Født i 1896 i Litauen, og bosatt i Oslo i 1942. Arrestert 26. oktober og plassert i Bredtvedt fengsel frem til 28. oktober. Deretter overført til Berg Interneringsleir. Der ble han sittende frem til 2. mai 1945.

Terror og trusler ved Berg Internerignsleir

Kort tid før frigjøringen ble han og rundt 40 andre jødiske fanger kjørt med buss til Sverige. De trodde at de skulle skytes, slik leirkommandanten Wallestad truet med. Heldigvis ble det med truslene. Her er intervjuet med Katz gjengitt i Tønsbergs Blad like etter frigjøringen:

Med toget fra Sverige kom torsdag den 14. juni en av de ca. 50 jøder som under krigen har sittet på Berg ved Tønsberg tilbake til Oslo. Det er Bernhard M. Katz som sammen med de ovennevnte 50 ble igjen i Norge fordi de var «gift arisk».  Katz har hustru og en datter i Oslo.

Om sin lidelseshistorie gjennom 31 måneder på Berg forteller han til Kristelig Pressekontor, at han ble arrestert i oktober 1942 sammen med andre jøder, kom deretter til Bredtvedt og derfra til Berg, i alt ca. 300 menn, unge og gamle, friske og syke om hverandre. Transporten til Berg var fryktelig. Vi ble innstablet i kuvogner. Mange besvimte, men vi fikk ikke engang vann. På Berg kom vi til noen brakker som såvidt var satt opp, men var uferdige, der var hverken ovner eller lys eller vann for ikke å snakke om madrasser. Vi lå på gulvet. Det var en uhyggelig regnperiode og vannet silte gjennom taket. Mat fikk vi nesten ikke. Vi fikk noe suppe — en Halvfylt blikkboks — som mange ble syke av. Men vi hadde ikke lov å gå ut et nødtørftig ærend, men måtte bruke kalosjene. Vi begynte straks å forstå at vi var kommet i en konsentrasjonsleir som ikke stod tilbake for de andre, når det gjaldt slett behandling. Til å begynne med måtte vi grave grøft til vannledningen uten ordentlige redskaper – grøftern skulde være ca. 400 m. lang og 3 m. dyp med tre-rør nedi. Under arbeidet måtte vi foreta straffeeksersis en 8-10 ganger om formiddagen. Det gikk så vidt at store sterke menn ba om å bli skut istedenfor mishandlingen. Mishandlingen bestod bl. a. i at man måtte åle seg gjennom søle, løpe til man stupe osv., alt mens man fikk geværsalver etter seg.

— Var det norske fangevoktere?

— Ja, og mange av dem var verre enn selv tyskerne. Og da kan De tenke Dem. Det hendte at vi endog måtte be om beskyttelse hos tyskerne.

— Hva er Deres tristeste minne fra Berg?

— Det var natten til 27. november (red. 26. november. Da ble vi alle halt ut på appellplassen kl. 2 om naten uten yttertøy, bare med et ulleppe, under påskudd av at det var kommet alliere styrker til landet. Vi sto ute fra kl. 2 til kl. 8 om morgenen. Det lå halvdøde mennesker på bårer ute i kulden – da vi klaget, ble det svart at det var bare jøder, det spilte ingen rolle.

Så ble vi skilt ut vi som var gift arisk, de andre ble sendt av gårde, fedre ble skilt fra sønner og bror fra bror uten å få si farvel. Min ca. 80 år gamle far som led av astma, ble også sendt. Alle disse havnet i Tyskland, hvor de ble drept. Enkelte familier ble således helt utryddet, andre har en eller to medlemmer igjen av hele familien.

Den 17. desember 1942 fikk vi straff på den måten at vi måtte løse opp i biter frossen torv og fore en barakke med dette og under arbeidet måtte vi åle i en 30 cm. dyp søledam i is- og snøvann, og gjorde vi ikke det pent nok, ble vi tråkket på ryggen og presset ned. Den natten ble 12 mann båret finn på sykestuen og flere fikk varig men. Det er umulig å skildre denne sammenhengende lidelseshistorie. Det var et mareritt. Så kom endelig befrielsen. Vi ante ikke hva som forestod. Vi fikk bare beskjed om at vi skulde holde oss parat til å flytte. Midt på natten kom noen busser og leirkommandanten, og sammen med ham 40 vaktkonstabler med opplantede bajonetter ropte oss ut. Leirkommandant Wallestad var for anledningen beruset — en ikke sjelden foreteelse i den senere tid. Han ropte: “Skyt jødepakket ned. Det er de som er skyld i krigen. Jeg tar det fulle ansvar. Vi er ferdige selv og da skal vi ta de andre med oss”.

En av vokterne — for øvrig en, ekte sadist svarte da: “Herr major, vi har fått ordre til å føre dem til bestemmelsesstedet i god behold”. Så bar det da retning av svenskegrensen, gjennom Oslo i grålysningen om morgenen, og videre østover. Da vi så kom til Sverige 3. mai var vi under det svenske Røde Kors beskyttelse, forteller hr. Katz til slutt.

Tønsberg Blad juni 1945.

Les mer jødisk historie i boken “Familene som forsvant – Vestfold jødiske befolkning 1880-1945”. Bestilles her eller med epost til thoml1917@hotmail.no

Sjekk ut siden berginterneringsleir.no for mer info. Her kan du også bestille boken om Berg interneringsleir.