Mange, eller det store flertallet, feiret frigjøringene i ukene etter 8. mai 1945, men krigen var ikke over. I Stillehavet raste kampene mellom de allierte og Japan. Norske sjøfolk deltok i den siste fasen av krigen, og mange satt i japanske krigsfangenskap. Opplevelsene var grufulle.
Tekst: Thomas Nilsen
2. september 1945 var det endelig over. Keiserriket Japan kapitulerte. Andre verdenskrig var avsluttet. Mange nordmenn, første og fremst sjøfolk, hadde deltatt i krigen i Asia og Stillehavet. Mange fra Vestfold. Møtet med japanske ubåter og deres mannskaper kunne være brutalt. 32 gamle Frithjof A. Mehlum ble drept av japanske kuler mens han satt i en livbåt i 1943. Han var en del av mannskapet på MT Scotia som ble torpedert. Året etter døde 69 år gamle Johannes Johannessen i japansk fangenskap. Året etter krigen, i 1946, døde Carl Josefsen av helseproblemer som oppsto under japansk fangenskap. Alle tre opprinnelig fra Tønsbergområdet. De to siste var to av rundt 900 nordmenn som satt i japansk fangenskap.
Brutalt krigsfangenskap
Da freden kom til Europa i mai 1945, var det fortsatt mange harde konfrontasjoner igjen i krigen mot Japan. Ikke før etter USAs atombomber over Hiroshima og Nagasaki skulle japanerne undertegne kapitulasjonsbetingelsene. Det skjedde om bord på «USS Missouri» 2. september 1945. Seks år etter at krigen brøt i Europa, men 14 år etter Japans innmarsj i Mandsjuria. 10 personer fra Vestfold mistet livet i japanske fangeleire, og for de norske sjømennene som deltok i krigen i Stillehavet, var ikke krigen over i mai 1945. Noen av disse satt fortsatt i japansk fangenskap. Nærmere 900 nordmenn satt i japansk fangenskap eller internering under den annen verdenskrig. Det var i hovedsak sjømenn, misjonærer og lokale forretningsfolk som havnet i japanernes fangeleire. En av dem var skipsfører Johannes Slaastad fra Nøtterøy. Da Japan kom med i krigen, ble skipet han førte, «S/S Dukat» kapret av japanerne og de fire nordmennene om bord tatt til fange. De satt deretter internert i ulike leire resten av krigen. I tillegg til de fire nordmennene var det 53 kinesere om bord. Da han kom tilbake etter krigen, hadde han vært borte i 10 år. Hans datter var ikke lenger 3 år, men 13. Ingen i familien ante om han var i live eller ikke i de årene krigen varte. Da freden kom i Norge, var situasjonen en helt annen på slagfeltene og i områdene det japanske keiserriket kontrollerte i øst:
– Vi ble flyttet til en annen leir, sier kaptein Slaastad. Vi satt i Shanghai War Prisoner Camp, og det kom ordre om at vi skulle flyttes nordover. Tidlig om morgenen den 9. mai ble alle fangene, 900 mann, marsjert ut av leiren og ned til Kiangwan jernbanestasjon. Så bar det av sted mot ukjent bestemmelsessted. Vi var anbrakt i lastevogner, 30–50 mann og 4 soldater i hver vogn. Vognene var avdelt med piggtråd i tre avdelinger: Midtpartiet i dørens bredde var for soldatene og endepartiene for fangene, så det var ikke stor plass å boltre seg på.
Visste dere noe om freden i Europa?
– Ja, den 8. mai var det kommet en danske fra det Internasjonale Røde Kors for å hente noe – vi hadde et utmerket hospital i leiren, ledet av interesserte amerikanske og britiske leger. Av denne dansken fikk vi nyheten. «Ta det med ro karer, nu er krigen slutt i Europa, » sa han «Vi regner med 2–3 måneder til her ute.» Så vi reiste i grunnen med godt mot. Etterpå fikk vi vite at reisens mål var kullgruvene i Nord-Kina, hvor vi skulle settes i arbeid. Hadde vi visst det på forhånd, hadde vi kanskje ikke vært så høye i hatten.
Dere kom altså ikke til Nord-Kina?
– Nei, ordrene ble stadig forandret. Det bar fra sted til sted. Først Fang Tai, noen kilometer fra Peking. Der levde vi på sigøynervis i fem uker før vi ble sendt videre til Fusan på Korea.
Hvordan var forholdene der? Kaptein Slaastad sier rolig – Det var ille i Feng Tai. I Fusan var det 100 % verre.
Tønsbergs Blad 7. mai 1955.
I artikkelen Fire år i japansk fangenskap i Njotarøy 2006 kan du lese mer om Johannes Slaastad sine opplevelser.
Brutal ubåtkrig
Mange sjøfolk fra Vestfold havnet i fangenskap etter at skip var oppbrakt eller senket. Men enkelte ganger var behandlingen av overlevede etter torpederinger nådeløse. Den japanske ubåten «I 10» senket en flere skip. Et av skipene var norske M/T «Alcides». Kun tre offiserer overlevde. De tre endte i et to år langt japansk fangenskap. Men de var tross alt heldige. Resten av mannskapet ble brutalt slaktet ned der de kjempet for livet i vannet. «I 10» under kommando av Kinzo Tonuzuka brutalt skjøt og drepte de som lå i sjøen eller i livbåter. Tre av de drepte var fra Vestfold: 21 år gamle Hans J. Kristiansen fra Svelvik, 20 år gamle Harald Kaasa fra Sem og 34 år gamle Karsten Johansen, også fra Sem. Hendelsen er omtalt slik på sidene til Minnehallen:
ALCIDES var på reise med full last olje fra Abadan til Fremantle, da hun 23. juli 1943 ble torpedert av japansk I10, kommandørkaptein Tonozuka, i posisjon 0300 S og 6800 Ø. Skipet sank på to minutter. Et par livbåter kom på vannet. Tre maskinister omkom på post. Et mørkt kapittel i ubåtkrigens historie ble nå innledet. Da de to livbåtene var travelt opptatt med å redde folk i sjøen, kom ubåten opp, rettet maskinkanonene mot båtene og beordret dem langs siden. Ordren ble imidlertid ikke etterkommet før alle var tatt opp av vannet. Kaptein Arne Karlsen, 2. Styrmann Odvar Olsen og telegrafist Johan A. Johansen måtte gå om bord i ubåten. Like etter hørte de skyting fra rifler og maskinkanonen. Japanerne skjøt på folkene i livbåtene, og alle ble drept. Dette fikk de tre tilfangetatte senere bekreftet av ubåtmannskapet. De tre satt i fangenskap i Japan resten av krigen og frigitt 29. august 1945. Først da fikk omverdenen vite hva som hadde tilstøtt ALCIDES og de 52 personene om bord. 32 av dem var indere.
Fanger forteller
1 1979 trykket Tønsbergs Blad beretningen til Christen Holst Bergskaug fra Foynland som satt i tysk og japansk fangenskap i over 3 år under andre verdenskrig. Han var motormann om bord på M/S «Kattegat», som ble senket av tyske bomber i 1942 . Etter en tid som krigsfange i Atlanterhavet og Japan, havnet han i Singapore etter at skipet «Regensburg» ble torpedert. Bergskaug oppholdt seg i to leire i Singapore, først Changi-leiren og senere Siam Road . I Changi-leiren var forholdene vanskelige med mangel på underlag og mat, og han slapp heldigvis unna tortur. Han drev med hobbyarbeid som å lage en modell av Christoffer Colombus sitt flaggskip «Santa Maria» for å få tiden til å gå .Ved årsskiftet 1943/44 ble leiren flyttet til Siam Road, hvor fangene bodde under strenge forhold. Bergskaug fikk byttet til seg en feltseng for tobakk og jobbet på kjøkkenet, men opplevde også dramatiske hendelser som bombing av leiren. Etter frigjøringen i september 1945 ble fangene sendt hjem via Liverpool med skipet «New Holland» . Hele artikkelen skrevet av Tore Asplin kan du lese her.
Kilder:
Nilsen, Thomas: Krig og fred Vestfold våren 1945.
Tønsbergs Blad
Njotarøy
