I oktober 2025 kom nyheten om at Einar A. Sissener har anskaffet en moderne elektrisk og autonom ferge. Denne vil forhåpentlig kunne frakte passasjerer med ferge fra Framnes til byen i fremtiden, for første gang siden 1957. Med dette gjenåpnes kanskje et historisk kollektivtilbud i Sandefjord.

Tekst: Thomas Nilsen

Sandefjord rundt 1900 var en by i endring, og dette skyldtes ikke minst gjenreisningen av byen etter den ødeleggende bybrannen natt til 16. mars 1900. En ny moderne by, i jugend-stil, gjenoppsto. Lik fugl Fønix reiste handels- og sjøfartsbyen seg fra asken. Derfor passer det jo bra at byen har sitt eget fugl Fønix monument på Mølleråsen, der den gamle vindmøllen sto frem til den brant ned en natt i 1863. Samtidig med disse dramatiske begivenhetene i byen vokste industrien frem ved Huvik og Framnes. Og mange av arbeiderne der bodde i Sandefjord. Rundt 1900 vardet var ikke bare å ta seg frem langs eller over fjorden gjennom varierende årstider på vei til og fra arbeid. Tidlig ble det stilt krav om å bedre fergeforbindelse over fjorden

Huvik I. Jernbåt bygd i Karlstad i 1885. Fikk først navnet Rap. Omdøpt til DS Huvik i 1902. Vestfoldmuseenes fotoweb.

Farefull vei til Framnes

Rundt 1900 kom kravet fra arbeidere i byen om at det måtte opprettes en fergeforbindelse mellom byen og industrien på Huvik og Framnes, der blant annet Framnes Mekaniske verksted startet opp i 1898. Det var tungvint å ta seg frem gjennom Kamfjord-Kilen. Selv om det en gang etter 1877 ble bygget en vei over kilen etter privat initiativ, var denne av varierende kvalitet gjennom året. Det ble rapportert om folk som falt på sjøen da de skulle ta seg frem langs bryggekanter og på sølete og glatte stier og veier i mørket. Det var krevende å ta seg frem langs land, eller ro over fjorden til «værste» i all slags vær, året rundt. Og kravet fra arbeiderne om å gjøre det enklere å møte på jobb klokken 06 ble hørt.

Mye har endret seg i Indre havn i Sandefjord med Kilen og Kamfjord siden 1900. Kilde: Vestfoldmuseenes fotoweb.
Faksimile sb.no 16. oktober 2025.https://www.sb.no/framnas-ferjen-er-pa-plass-det-kan-bli-muligheter-for-a-prove-den-allerede-i-host/s/5-73-2061898 Den nye fergen til Sissener med Color Line i bakgrunnen.

I 1902 kom den første fergeforbindelsen mellom Framnes og byen. Denne anskaffet maskinisten på det elektriske driftsanlegget på Framnes Mekaniske verksted, Anton johansen, i Gøteborg. Bak initiativet sto direktør Ole Vegger ved samme bedrift.

Huvik II ble bygd ved Framnes Mekaniske Verksted. Med byggenummer 72.

Fergene Huvik I og Huvik II

D/S Huvik I ble satt i drift pinsen 1902. Fergen, en dampbåt med åpen kjele og maskin med en sylinder og ytelse på 3 hk, tok 34 passasjerer. Taksten var 5 øre over fjorden for de som bruket den hver dag, 10 øre for andre. Disse prisene holdt seg til 1957. Men i 1908 var kapasiteten på Huvik I for liten. En ny båt, bygd på Framnes Mekaniske Verksted, med plass til flere passasjerer overtok. Denne som fikk navnet Huvik II, var i drift frem til 1921. Huvik II var en dampbåt som kunne ta 72 passasjerer. I tillegg ble det satt inn en ferge, Blåen, som ble slept på siden av Huvik II, om det var behov for å frakte flere over fjorden samtidig.

Til venstre: «Blåen» eller «Tilhenger`n» som ble slept av «Huvik» og brukt til transport av Framnesarbeidere. Til høyre: Johansens fjordbåt «Fjeldvik»- Foto og bildetekst fra Vestfoldmuseenes fotoweb.

Framnæs II ferge med el-moto

Etter noen år var det behov for enn ferge mer større kapasitet. Og her var man tidlig ute med «det grønne skiftet»: Dampmotor ble erstattet med elmotorer. Med noe varierende fremdrift på fjorden vinterstid. På nettsiden til Vestfoldmuseenes fotoweb står følgende tekst, forfattet av Sven Erik Lund, om Framnæs 2. Fergen som gikk i rutetrafikk fra 2. mai 1921 til 32. mars 1957:

Opprinnelig var den utstyrt med elektromotorer, og var da visstnok verdens største elektrisk drevne ferge. Litt historikk: «Framnæs II» avløste D/S «Huvik II» (1908-1921), som igjen hadde avløst D/S «Huvik» (1902-1908). 2. mai 1921 ble byggenr. 105 ved A/S Framnæs mek. Værksted, satt i drift som spesialbygget ferge for ruten Sandefjord “ Framnes. Den tok 180 passasjerer og ble drevet av to elektromotorer, hver på 13 hestekrefter. Batteriene ble ladet opp under oppholdene ved Framnes fergeleie. Drivkraften var svak og dårlig egnet for issørpe. Det fortelles at fergen under vanskelige isforhold kunne bruke opptil to timer på overfarten i havnebassenget. Kanskje var det ikke så underlig at den på folkemunne ble kalt Grålusa. I 1935 fikk «Framnæs II» råoljemotor, og overfartstiden ble dermed redusert til godt under fem minutter. I årene etter 2. verdenskrig overtok busser, privatbiler og sykler stadig mer av trafikken, og 31. mars 1957 gikk «Framnæs II» sin siste tur. Opprinnelig var den uten det styrehuset på taket vi ser på bildet. Trolig kom det til under motorbyttet i 1935.

«Framnæs II» fraktet passasjerer mellom Sandefjord brygge og Framnes fergeleie fra 2. mai 1921 til 31. mars 1957. Bildet er utlånt fra Tore Sandbergs samling/Tekst og foto fra Vestfoldmuseenes fotoweb.
Framnæs II fra Vestfoldmuseenes fotoweb.

Om testingen av den nye elektriske fergen som nå ligger ved kai ved Framnes blir vellykket, kan det allerede i høst bli gjennomført prøveturer med passasjerer. La oss håpe at det fra neste år blir et permanent tilbud.

Kilder:

Angel- Hansen, Per: «Slippen» på Huvik, Gokstad Kystlag 2000.

Vestfoldarkivet

Sandefjords Blad