Solen farger himmelen i vest rød idet solen går ned. Hirdmannen står utenfor Lavranskirken og ser kongens skip seile ut Vestfjorden. Etter en lang sommer i Tønsberg returnerer kongens flåte tilbake til Bergen. Med seg har den en del av inntektene fra området som er underlagt borgen på fjellet, rikdom som skal holde liv i kongen og hans hoff gjennom vinteren. Hirdmannen vender ryggen til fjorden og vandrer sakte opp mot søndre portkastell. Bak ham kaster solen lange skygger inn over Kongsgården der bygningene står mørke og forlatte. Lange vakter i vintermørket venter hirdmannen, men han er i live etter sommerens store felttog mot danskene.

Tekst: Thomas Nilsen

Kanskje var det slik det fortonet seg når kongens følge dro fra Tønsberg på begynnelsen av 1300-tallet. Tønsberg var i lange perioder en viktig by for middelalderens konger. Med sin sterke militære befestning,

Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson. Illustrasjon fra Flateyjarbók ca. 1380. (Public domain/Wikipedia)

Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson. Illustrasjon fra Flateyjarbók ca. 1380. (Public domain/Wikipedia)

Tunsberghus, var byen strategisk viktig for de som ville kontrollere områdene rundt viken. Kong Håkon Håkonsson (1204-1263) startet utbyggingen av festningen etter at han i 1217 ble hyllet som konge, bl.a. på Haugartinget i Tønsberg. Murene av teglstein kom gradvis til å erstatte borgerkrigstidens tømrede befestningsverk. Det var herfra hans mektige hær dro for å slå rivalen Skule Jarl i Oslo den 21. april 1240. Et slag som avsluttet den siste fasen i den lange borgerkrigsperioden på over 100 år.

I 1247 ble Kong Håkon kronet som Norges samlende konge etter at kirken hadde fått gjennom sine krav. Et endelig sluttpunkt for den lange perioden med kriger mellom ulike opprørsgrupper, der baglerne og birkebeinerne kanskje er de to mest kjente motstanderne. Utbyggingen av borgen ble videreført av nye regenter i årtiene etter.

Bergen og Trondheim var bispebyer med hver sin domkirke. I Oslo hadde Oslobispen sin egen borg anlagt midt i byen, like ved Sankt Hallvardskatedralen. I disse byene fremviste kirken sin makt. Men i Tønsberg var det kongemakten som dominerte. De viktige kirkene Lavranskirken ved kongsgården og Mikaelskirken på slottsfjellet ble bygget i stein og sto under kongen, de geistlige ble kun brukt i forvaltningen. I Tønsberg måtte bispene nøye seg med å ha sommerresidens på den andre siden av kanalen. Utenfor kongens by. Fra bispegården på Teie kunne de observere kongemakten når den samlet sitt maktapparat før de store hærferdene mot sine fiender.

Ruinene etter kongsgården i Nedre Langgate i Tønsberg. (Foto: Thomas Nilsen)

Ruinene etter kongsgården i Nedre Langgate i Tønsberg. (Foto: Thomas Nilsen)

Kongsgården ble antagelig bygd under Håkon Håkonssons periode som konge (1217-1263), nærmere bestemt i årene fra 1234 til 1254. Sturla Thordson (1214-1284), som skrev sagaen om kong Håkon, nevner en kongsgård i Tønsberg like ved Lavranskirken. Kanskje var det i denne gården at Magnus Lagabøte ble født den 3. mai 1238, han som ble norsk konge i årene 1263-1280. Han skulle senere bygge teglkastellet på fjellet i 1276. Da dette bygget var ferdig overtok kanskje anleggene på fjellet noen av funksjonen til Kongsgården, som ble overlatt til den lokale forvaltningen utover i senmiddelalderen.

Under Håkon Håkonssons styre var Tønsberg ved flere anledninger oppmarsjområde for hans felttog mot fiender. Som hans hærferd mot danskene i 1258 med en flåte på 375 skip, i følge sagaen. Den senere Kong Håkon IV`s hærsamling mot «våre uvenner de tyske i Sverike» i 1380, var en av disse siste av sitt slag i byen.

Under de siste tiårene av Borgerkrigstiden (1130-1240) var borgen hovedsete for kong Håkons militære styrker øst i landet.  Han satte i gang omfattende byggearbeid som er beskrevet i Kong Håkonssons Saga: «Han lot gjøre steinmur om Tunsberg og kasteller over portene og Gautakastellet over Danekleiva». I tillegg fortelles det videre at« han lot og husa hele Berget og Kongsgården ved Lavranskirken». Hvilken rolle kongsgården har spilt under de store hærsamlingene er usikkert, men dens beliggenhet like ved havnen må ha gitt den en administrativ nøkkelrolle ved utrustning av hæren og flåten.

Sommeren 1305 gjorde kong Håkon den 5. seg klar til å hjelpe sin venn, Grev Jacob, som hadde havnet i konflikt med danskekongen om Nørre- Halland. I Tønsberg skal kongen, i følge islandske annaler, ha samlet en hær på 40 000 mann og 400 skip. I august seilte de først til Gøta elv, for så å fortsette mot Danmark. En slik hær må ha satt sitt preg på byen. Også året etter samles en hær i Tønsberg. Om antallet i de islandske annalene stemmer med virkeligheten, vet vi ikke. Men det må ha vært en betydelig hærstyrke stående i byen og ute på fjorden denne sommeren, målt etter datidens forhold. En fullmobilisert leidangerflåte klar til strid for kongeriket – et mektig våpen.

Modell som viser dagens ruiner etter Kongsgården og omriss av anlegget. (Foto: Thomas Nilsen)

Modell som viser dagens ruiner etter Kongsgården og omriss av anlegget. (Foto: Thomas Nilsen)

Kanskje var det også i denne kongsgården prinsesse Kristina tilbrakte sine siste netter før hun la ut på reisen til Spania. Hun tilbrakte deler av sin barndom i Tønsberg før hun ble invitert til Spania av den kastiljanske kong Alfons X (den vise) for å gifte seg med en av hans tre brødre. Hun valgte Don Filip, den mest jaktglade og sterkeste av de tre. Hvorfor kong Håkon gikk med på dette giftermålet vet vi ikke. Mest sannsynlig var det en del av en storpolitisk handel som gav gode diplomatiske forbindelser.

Men noen hevder det kan ha vært den unge prinsessen selv som ønsket en brudgom fra sørligere strøk, lik de tapre og vakre menn beskrevet i datidens ridderfortellinger fra Frankrike. Fra Tønsberg reiste hun til Spania. Etter bare fire års ekteskap døde hun i 1262, bare 28 år gammel. Selv om dette ikke i middelalderen var oppsiktsvekkende ungt. Hun var etter datidens forhold gammel da hun giftet seg som 24 åring. Hennes siste hvilested ble byen Covarrubias.

Hvert år blir noe av stemningen fra Middelalderen gjenskapt under den årlige Middelalderfestivalen. (Foto: Thomas Nilsen)

Hvert år blir noe av stemningen fra Middelalderen gjenskapt under den årlige Middelalderfestivalen i Tønsberg. (Foto: Thomas Nilsen)

Kanskje tilbrakte Dronning Blancha også noe av sin tid i Tønsberg i kongsgården. Hundre år etter kong Håkon Håkonssens og Norgesveldes storhetstid, var hun dronning i et rike som forfalt. Svartedauden hadde rammet landet hardt og inntektene ble redusert. Et svekket kongehus måtte gå inn i allianser med nabolandene. Hun fikk Tunsberghus som morgengave i bryllupet da hun giftet seg i 1335. Hun var datter av en greve i Flandern. De første årene i byen var gode år. Men etter noen år rammet pesten.

Og med pesten fattigdommen. I 1363 vendte hun tilbake til Tønsberg fra et bryllup i København. Hennes sønn, Håkon IV, hadde nylig giftet seg med Margrete Valdemarsdatter. Noen måneder senere dør hun. Hennes fattigdom kommer frem gjennom opptegninger av hennes eiendeler da hun døde samme år: «noen borduker og noen lakener som ofte hadde vært i bruk.» Norges storhetstid er over.

Grønt og frodig i de gamle ruinene. Lite av dagens ruiner som minner om fortidens storhet. (Foto: Thomas Nilsen)

Grønt og frodig i de gamle ruinene. Lite av dagens ruiner som minner om fortidens storhet. (Foto: Thomas Nilsen)

Hvordan kongsgården kan ha sett ut, vet vi ikke. Dens omfang er også ukjent. Kanskje har den liknet på Kongsgården i Oslo, som var knyttet til Mariakirken i Oslo. Ruinene av disse kan i dag sees i middelalderparken i Oslo øst. Men noen spor har fortiden etterlatt seg. På 1700- tallet og i 1874 ble det funnet rester av steinkonstruksjoner og bruksgjenstander i området der Lavranskirken sto (ved dagens domkirke). Det ble funnet store røde teglsteiner i dette området, et område av byen som på 1700- tallet gikk under betegnelsen kongsgården.  De murene vi kan se i dag, ble avdekket i 1960 og viser en del av anlegget. Det er antatt at anlegget har vært tilknyttet med en murbeskyttet forbindelse til Tunsberghus som gikk fra Lavranskirken.

I «Tønsberg gjennom tidene» skriver Arne Odd Johnsen: Det som er funnet, tyder på at vi står ovenfor et relativt betydelig kongsgårdskompleks i stein omgitt av murer. Kongsgården sto i nær sammenheng med Lavranskirken og hadde en lett – og trolig murbeskyttet – forbindelse med Kleiva som fra sørsiden førte opp på slottsfjellet.

Bare fantasien kan i dag gi oss forestillinger om hvordan et slikt anlegg, med murer og kanskje kasteller, kan ha sett ut i tilknytning til den mektige borgen over fjellet. Men det må ha gjort et inntrykk på datidens besøkende som kom seilende inn mot byen.

I 1960 behandlet Tønsberg Bystyre en sak angående bevaringen av ruinene og følgende står skrevet: I forståelse med Riksantikvaren har Bygningssjefen foreslått en ruinpark langs Nedre Langgate. Parken forutsettes knyttet sammen med Minneparken til et sammenhengende parkbelte. For å realisere disse planer må byen erverve Storgate 58 (Seeberggården) og ca 250 m2 av hagen til maskinistenes hus.

Hva som fortsatt ligger under jorden i området vil fremtiden kanskje gi et svar på.

Artikkelen sto første gang på trykk i Tønsbergs Blad i 21. januar 2012.