Er dette hodeskallen etter Bård Thorkelsson? Både dateringen av hodeskallen og personens antatte alder da han gikk bort passer med en skriftlig kilde fra middelalderen.

Tekst: Thomas Nilsen

Restene av St. Peters kirke ligger i dag skjult under byen. En gang var denne kirken et populært gravsted for byens velstående innbyggere. Mot kostbare gaver som betaling, gikk kirkens tjenere i forbønn for deres sjeler etter at deres liv tok slutt. På denne måten skulle sjelene reddes fra skjærsildens fryktede flammehav. En mann ved navn Bård Thorkelsson var en av de som gav eiendom til kirken, og nettopp derfor fikk han en plass under kirkegulvet da han brått døde i november 1349.

Peterskirken lå i dette området i middelalderen. Det er satt opp et informasjonsskilt. (Foto: Thomas Nilsen)

Peterskirken sto på dette området i middelalderen. Det er satt opp et informasjonsskilt. Ruinene har vært undersøkt ved flere utgravninger. (Foto: Thomas Nilsen)

 

Borger Bård Thorkelsson

Høsten 1349 går Bård Thorkelsson i gaten som førere ham vekk fra bryggeområdet. Den kalde luften gir varsler om vinterens snarlige tilbakekomst. Et liv som en av de mer velstående innbyggerne i handelsbyen Tønsberg, har vært et godt liv. Men nå er han bekymret. Ryktene fra sør i sommer om en alvorlig og dødelig sykdom, har blitt en grusom realitet. Den lille byen går ikke fri fra denne forbannelsen. Han ser mot St. Peter kirke, omkranset av den fredfylte kirkegården, mens han undrer om han og hans familie vil bli denne grufulle sykdommens neste offer.

 Pesten tar et liv

Den 2. november 1349 ligger han på dødsleiet. Pestens dødelige smitte har rammet hans kropp. Livet avsluttes brått og uventet. Denne Guds vrede, svartedauden, tar ennå et liv. Bård Thorkelsson drar ut på den siste reisen. Som sitt siste hvilested frem til oppstandelsen på dommens dag, velger han et sted under kirkegulvet i kirken St. Peter.

Den siste hvile i St. Peter

Kort tid etter legges Bård Thorkelsson ned i en grav under kirkegulvet. Eiendom skiftet eiere. Svartedauden rammet handelsbyen hardt og den lammet all økonomisk virksomhet. Kirken fikk flere eiendommer. Men menneskene som skulle arbeide på jorden, legges nå i stedet ned i jorden. Naturen tok i løpet av kort tid tilbake landområder den så langt har tapt i kampen mot menneskene. Kirkeklokkene i byen ringte, mens munkene og nonnene vandret sakte gjennom gatene, med sine ydmyke bønner og sine kostbare relikvier. Fra byens smug hørtes latter og skrål fra fordrukne syndere. Menneskene søkte ikke bare trøst i Guds ord. Rusen og forlystelsen gav også en kortvarig frelse.

Bare for de rikeste

Bård må ha vært en av byens rikeste menn, siden han hadde mulighet til å velge seg et gravsted for seg selv og sin kone Jorun inne i selve kirken. Andre av pestens ofre måtte nøye seg med en plass innenfor kirkegårdens gjerde. Kanskje i en hurtig oppkastet fellesgrav. Den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio (1313-1375) beskriver i sitt verk Dekameronen om hvordan de døde i byen Firenze ble liggende i sine senger eller i gatene. Ingen begravde de døde.

Kilde: Johnsen, Oscar Albert: Tønsbergs historie, bind 1.

Utdrag av artikkel publisert i Tønsbergs Blad i 2011.

Hodeskallen kan du se i Slottsfjellsmuseets middelalderutstilling.